For noen år siden var jeg så heldig å få designe omslaget til boka «Gater uten navn». Det er en lettlest bok. Såkalt ungdomsroman. Boka er derimot godt lesestoff for oss voksne også. Tretten år gamle Hayaat sniker seg med sin venn inn til Jerusalem. Hennes oppdrag er å bringe med seg en neve jord tilbake til sin døende bestemor. Symbolikken er enkel. Bestemoren vokste opp i Jerusalem, men ble utstøtt derfra. Nå vil barnebarnet gi henne litt av landet sitt tilbake i gave som trøst. Boka gir oss et bilde av hvordan det er for et barn å vokse opp på okkupert grunn. Soldater som vokter grensene. Kontrollposter. Et fiendtlig miljø med andre ord. Jenta er modig. Tøff. Spørrende. Og hun følger instinktet sitt. Og hvorfor ikke? Av og til må man tørre å trå over noen grenser. Det er slik man lærer. Det er slik man blir voksen.

Jeg bodde midt i jødestrøket av Antwerpen da omslaget ble laget. Den unge palestinske heltinnen fra boka kler seg i sko av typen Converse. Litt av arbeidet var å finne en ung jente med samme type sko, og ta bilde av foten hennes med skoen på. En annen del av arbeidet bestod i å samle jord til et syltetøyglass. Også måtte det lages en button med det palestinske flagget på. Å finne jord til syltetøyglasset var det enkleste. Jeg fant et sykehus som skulle ekspanderes. Der var det et stort byggefelt hvor jorda hadde blitt grøftet. Jenta i boka ble nærmest som en ekte venn i prosessen. En grense hadde blitt overtrådt. Den fiktive jenta hadde plutselig blitt virkelig. Litteratur vekker til live empatien.

Forfatteren og journalisten Sven Egil Omdal skriver på facebook: «Kriger får vanligvis et navn. Denne vil bli husket som Barnedrapene i Gaza». Det er nesten umulig å ikke bli berørt av det som meldes fra krigføringen til Israel de siste ukene. Jeg ser for meg Hayaat og undres på om hun fortsatt lever. Det er kanskje en barnslig tanke. Men i krig og kjærlighet er som sagt alt lov.

Vi er på sett og vis alle barn. Jødene er etterkommere av Moses. Han var egypter. Jødedommens guddom Jahve stammer fra arabisk monoteisme. Det jødiske har altså ikke oppstått fra ingenting. Alt har sitt opphav. Dette visste Freud, som studerte jødedommens opprinnelse. I sitt virke arbeidet han også med å finne betydningen av oppveksten i menneskers liv. Det er betenkelig at staten Israel definerer sine nærmeste arabiske naboer som fremmede og utlendinger. Jødedommen som idag oppfattes som nærmest vestlig og europeisk, er i sitt opphav ikke-europeisk. Staten Israel velger dessverre heller å fokusere på ulikhetene istedenfor «slektskapet» med sine naboer. Avstand istedenfor nærhet. Kulde istedenfor varme.

Noen grenser er til for å brytes. Andre grenseoverskridelser er vonde for oss å se på fra sidelinja. Jeg tenker selvfølgelig på sykehusene og de uskyldige barna som blir angrepet i Gaza. Sykehusene som ikke ekspanderer, men krymper seg. Barna som ikke løper modig og eventyrlystne over grensene, men heller opplever en ubeskrivelig dødsangst og frykt for at mor og far skal miste evnen til å dele minuttene og sekundene når de trenger trøst. Både Freud og Hayaat er uredde dissidenter, som har noe konstruktivt å lære bort til verden. Den gamle mannen som driver slektsgransking mot slutten av sitt liv. Den unge jenta som vil ære sin bestemor. Samme sjel.

Simon